Fortellingen om tre små mus og de strenge pinnsvinreglene

God morgen kjære lesere. I går kveld begynte jeg å undersøke mine muligheter for å få et terapi-dyr. For de av dere som ikke veit dette, så er et terapi-dyr et dyr som kan hjelpe noen i hverdagen, enten det er fysisk eller psykisk. En terapi-hund kan eksempelvis åpne dører og hente ting for rullestolbrukere, eller hjelpe folk med sosial angst ut av døra og til å starte samtaler med fremmede. Sistnevnte er altså min begrunnelse for å søke om terapi-dyr, men jeg har dessverre ikke plass til en hund der jeg bor, så jeg begynte å undersøke andre muligheter. Det var sånn jeg fant Pinnsvinhjelpen.

Pinnsvinhjelpen (pinnsvinhjelpen.no) er en frivillig organisasjon som hjelper Norges pinnsvinbestand på mange forskjellige områder. Det kan være alt fra matestasjoner til skribenter som utformer lovforslag eller underskriftskampanjer. Jeg scroller nedover siden til jeg kommer til et bilde av en nydelig, bitteliten pinnsvinbaby. «Hjelp oss og hjelpe pinnsvin», oppfordrer overskriften. De ønsker fosterfamilier til skadde individer og/eller morløse unger. Det er lenket til en Facebook-side som heter «Vi som ønsker å bli pinnsvinhjelpere», og det høres jo ut som meg.

Jeg leser at det er en lang prosess du skal gjennom før du kan bli godkjent som fosterforelder til et pinnsvin. Det er greit nok egentlig, og viser at de bryr seg om dyra. Det er også mange strenge regler som i all hovedsak understreker at dette ikke er en måte å skaffe seg pinnsvin som kjæledyr på og at nevnte er ulovlig i Norge (ikke spørr meg hvorfor, det er lov i Sverige). Alt dette er helt innafor og jeg er fortsatt interessert. Men så kommer regel nummer fem. Denne omhandler avlivning av pinnsvin og inkluderer følgende urokkelige setning: Alle pinnsvin som ikke kan klare seg i naturen skal avlives.

Virkelig?

Okei, la meg ta dere med meg tilbake i tiden. Tre år og to måneder tilbake. Det er midt på sommeren, året er 2015, og jeg er på vei hjem til fots fra et besøk hos moren min. Det er ganske seint, klokka er rundt 21:30 (tror jeg) da jeg plutselig ser noe på fortauet foran meg, halvveis skjult av en stor søppeldunk. Det er et morbid og fryktelig syn. Det er seks-sju forlatte babymus spredd rundt omkring på asfalten, flere overkjørt. Hjertet mitt synker, men så ser jeg en som rører på seg, også en til, og til slutt finner jeg en tredje. De er bittesmå med lukka øyne og flate ører. Moren deres er ikke å finne noe sted. De er fullstendig hjelpesløse.

De fleste ville kanskje avlivet dem, men det fikk jeg meg bare ikke til å gjøre. Jeg kunne ikke ringe noen, for jeg hadde glemt telefonen min hos mor. Jeg kunne ikke ta dem med dit, for der bodde det en veldig søt og blodtørstig katt, og jeg kunne ikke la dem ligge og dra for å hente hjelp, for da ville de mest sannsynlig dø av kulde, rovdyr eller uoppmerksomme føtter. Så jeg gjorde det eneste som føltes riktig ut. Jeg tok av meg lua, scoopet dyrene oppi og bar dem hjem. Det er verdt å nevne at dette var midt i en litt vanskelig periode i livet mitt hvor jeg hadde mange rare følelser som trengte et utløp.

Da vi kom hjem la jeg dem i en liten eske oppi lua som jeg nå hadde gitt opp å noen sinne bruke igjen inne på badet mitt. Det var en varmelampe i taket der, og jeg fylte en varmeflaske som jeg wrappet inn i et ekstra stofflag og la under lua. Jeg sjekket hvordan det gikk med dem ca annenhver time og tok dem med til nærmeste dyrebutikk morgenen etter.

Da jeg kom til dyrebutikken viste jeg frem hva jeg hadde funnet og fikk info om hvordan jeg kunne mate dem med utvanna geitemelk som en slags morsmelkerstatning. Ellers visste de ikke så mye, og tok ikke i mot ville dyr. Det eneste de kunne tilby var å ta dem i mot og selge dem som slangemat. Jeg var ikke interessert. De var veldig hyggelige da, og syntes det var fint at jeg tok vare på dem, men advarte meg om at de nesten helt bombesikkert kom til å dø i løpet av få dager fordi de var så små.

Jeg kjøpte geitemelk og dro hjem, blanda ut 1 del geitemelk med 2  deler vann og fant den tynneste malepenselen jeg hadde(de var for små til at jeg kunne bruke en matesprøyte). Så dyppet jeg tuppen av den i blandingen og begynte den første av mange tålmodige fôringer.

Jeg leste meg opp på nettet, jeg sto opp mange ganger hver eneste natt, jeg vasket hver lille krik og krok på de ørsmå kroppene deres med en fuktig q-tip mange ganger hver dag i flere uker. Jeg ga dem navn. One Eyed Jack (bilde 2) døde etter ca en uke av ukjente årsaker. Når det er sagt så var hen den første til å åpne et øye, og jeg regner med at det var sjokket over at mora var et gigantisk, ferskenfarga og relativt hårløst monster som tok knekken på hen. Biggie Smalls og Tiny (bilde3) klarte seg kjempefint og ble større og større. Og nei, jeg er ikke så flink til å finne på navn. Da mor skaffa seg hund ville jeg kalle den Ibux.

Etter to-tre uker måtte jeg prøve å kjønne dem, for å unngå incestiøse forhold. Dette var en svært vanskelig prosess, fordi gutte-mus og jente-mus ser nesten helt like ut. Jeg kom til slutt frem til at Biggie var gutt og Tiny var jente (ikke så veldig overraskende kanskje), så da måtte jeg kjøpe et ekstra terrarie og separere dem.

Jeg kunne skrevet i evigheter om alle hensynene som måtte tas og hvor hardt jeg måtte jobbe for å gi dem en god museoppvekst, men jeg elsket hvert sekund av det. De ble voksne mus. Etter omtrent fire måneder måtte jeg gi dem bort fordi jeg skulle flytte. Det var tungt, men ei svært blid hippiedame tok over, og jeg regner med at de levde ut sine dager i godt selskap. Jeg savner fortsatt å dele blåbærene mine med dem og de bittesmå tungene som slikket meg på fingrene da de var babyer.

Poenget mitt er egentlig dette. Mine mus kunne ikke overleve på egenhånd i naturen. De visste ikke hvor de skulle finne mat, ly eller hvordan de skulle passe seg for rovdyr. Men én ting kan jeg faenmeg love dere, de levde et fett liv! Jeg tok vare på dem, jeg ga dem nye opplevelser hele tia og et variert kosthold (de var riktignok veganske og nektet å spise innsekter, men det er bare fordi innsekter er nasty og de hadde mer raffinerte smaksløker).

Med andre ord; ikke FAEN om jeg kommer til å avlive et pinnsvin i samme situasjon! Selvfølgelig er det best for et dyr å bo i naturen, men det betyr ikke at det ikke kan ha god livskvalitet i fangenskap.

Nå er jeg altså veldig usikker på om jeg vil bli pinnsvinhjelper. Om jeg blir det så vil jeg i verste fall bare rapportere at pinnsvinet døde hvis det ikke klarer seg selv, også la det leve ut sine dager under min omsorg. Tror dog ikke jeg vil få lov på bakrunn av dette innlegget. Oh well. Hvis jeg finner et pinnsvin så skal jeg hjelpe det, uansett hva folk synes jeg burde gjøre.

Annonser

Skrevet av

ajna

Dette er lok.

One thought on “Fortellingen om tre små mus og de strenge pinnsvinreglene”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *