https://www.youtube.com/watch?v=Z7AJ5seXpVU (04:30)
Okei så det var lørdag. Jeg dro ut for å ta en kaffe med noen venner. Det var selvfølgelig sentrumsløp, noe som betyr at ingenting går til eller fra der jeg bor, altså måtte jeg gå hele veien til sentrum. Det er ikke kjempelangt, men det tar fort en halvtime / tre kvarter, og da jeg endelig kom frem etter å ha svømt i stressa mennesker med angst opp til halsen var jeg ganske sliten.
Vi fant et sted som solgte middags-creper, så jeg forspiste meg voldsomt. Det var sinnsykt godt forresten, men jeg husker ikke hva det het der. Da jeg hadde spist opp var jeg trilleverdig og slapp, så jeg tenkte at jeg ikke orka å gå hele veien hjem igjen gjennom tusen nye folk i overraskende høy septembertemeratur. Jeg ble derfor med den ene vennen min hjem isteden.
Det var veldig hyggelig hele tiden, det var solskinn og vi drakk øl på trappa, katten som heter Sukker forsvant opp på taket og vennen min måtte klatre opp etter ham. Det var ordentlig god stemning, og jeg følte meg trygg i min egen by omgitt av mine egne mennesker, alt var under kontroll. Vi dro til en annen venn og drakk mer øl, og der burde egentlig historien stoppa.
Jeg kontrollerte omgivelsene mine hele dagen og kvelden, frem til jeg hadde drukket for mange øl og trodde jeg kunne bli med på et utested. Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg egentlig kjent angsten bygge seg opp over flere timer, men jeg tenkte at jeg kunne drukne den i pils. Så lenge jeg var med vennene mine hele tiden så gikk det jo fint. Eller nesten i hvert fall.
Før vi fikk gått noe sted bestemte jeg meg for å prøve noe jeg ikke har gjort på 15-16 år. Da jeg gikk på Taekwondo. Da jeg var liten kalte vi det en dobbel dollyo chagi, men det er egentlig to forskjellige spark i en kombinasjon (se videoreferanse). Det gikk selvfølgelig til helvete. Jeg ble blå, men ingenting er brukket.
Dømmekrafta var altså ikke på topp, og vi dro ut. Det gikk nesten greit. Så gikk jeg ut for å ta en røyk aleine. Da gikk det ikke greit lenger. Det var masse fremmede mennesker over alt og det svartna for meg. Resten av kvelden for mine resterende to venner gikk med til å prøve å roe meg og få meg i hus. Og jeg skjems fortsatt, selvfølgelig.
Men veit du hva? Frem til det punktet så hadde vi det kjempehyggelig, HELE dagen, mange mange timer med masse morsomme ting som skjedde, og jeg var tross alt en del av det også. Og jeg vil ikke at angsten skal få lov til å ta fra meg det. Jeg vil ikke bare huske panikken og sorgen. Jeg vil huske creper med pesto og kylling, fantastisk limonade, latter i en parfymesky på H&M, Sukker som mjauer usikkert fra toppen av takrenna, strålende sol hele dagen og tusen smil fra fire nære venner. Også vil jeg prøve å skjems litt mindre generelt, og heller sette pris på at jeg har noen i livet mitt som er villige til å passe på meg når ting blir for vanskelig å håndtere aleine.
#fådetpå
