Selfie, en moderne illusjon?

Okei, før jeg starter ranten min her nå så må jeg bare få beklage elendig eksempelbilde. Jeg gadd ikke å styre så mye med det, men jeg noobet veldig, så nå er jo egentlig begge sidene av ansiktet mitt svært dårlig redigert og illustrerer ikke poenget. Unnskyld. Jeg er også seint ute med dette innlegget, men det er til en viss grad tidløst, så det funker, og fuck dere jeg har psykiske lidelser la meg være i fred hva faen.

Selfies. Finnes det noe mer overfladisk enn en selfie? Den er på mange måter et forgyllet portrett av hvordan du liker å innbille andre, og kanskje deg selv, at du ser ut. Men helt ærlig, det gjør du ikke. Nå tenker du kanskje at dette ikke gjelder deg, fordi du enten ikke bruker filter, sminke, velplasserte stickers eller PhotoShop, men bruker du virkelig ingen av disse? Og i så fall, bruker du ikke en strategisk vinkel eller flatterende lyssetting? Det gjør i hvert fall jeg. Og jeg synes det er grusomt og hyklersk, men jeg gjør det allikevel.

Sannheten er at når jeg ser meg selv i speilet er jeg ikke fornøyd. I det hele tatt. Jeg blir sinna og lei meg, men samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å se noe særlig bedre ut noen gang. Jeg er 25 og blir bare eldre. Jeg sliter med å ikke spise alt jeg ser fordi det smaker godt. Dessuten kan det jo hende at jeg havner i en forferdelig ulykke som etterlater meg med store kosmetiske og/eller andre fysiske skader, og da er det viktig å a noen pene før-bilder sånn at en eller annen Chris Medina vil være kjæreste med meg selv om han må tørke siklet mitt fra haka og bytte voksenbleiene mine.

Jo dårligere selvbilde du har, jo bedre selfie trenger du. Og dette er på mange måter akseptert, unge mennesker drar til og med til plastisk kirurg med bilde av seg selv med Snapchat-filter og ber om å bli sånn i virkeligheten. Hvorfor? Fordi jo bedre selfie du har, jo lenger er den fra å være en legitim representasjon av ditt faktiske utseende. Du ender opp med å leve på en løgn, så du kjøper plastisk kirurgi for å opprettholde løgnen, men så tar du et nytt bilde med både fillers og filter, og da har du plutselig havnet i en ond spiral som ender et sted mellom Elsa Patton og Michael Jackson.

Men helt seriøst, hvor alvorlig er dette egentlig? Du får tross alt ikke lov til å bruke filter i passet ditt, og de fleste av oss har ikke morospeil som endrer fasongen og fjeset vårt hjemme. (Morospeil heter forresten skrattspegel på svensk, det fant jeg ut nå. Svensker er lol.)

Vel, jeg mener at det er alvorlig når det påvirker små barn i økende grad. Her forleden leste jeg en nyhetsartikkel om et fotoselskap som tilbød barnehageforeldre redigering av bildene for å fjerne sår, kviser, blåmerker o.l. fra de dessverre uperfekte ungene deres. Det verste med denne saken var egentlig at fotoselskapet hevdet at de tidligere hadde fått klager fra mammaer og pappaer fordi de ikke retusjerte uheldige kloremerker og brødsmuler, og det tror jeg er helt sant. Hvor mange ganger har du ikke sett en Kardashianbaby med pandafilter liksom, folk redigerer ungene sine hele tiden.

Ikke nok med det, men fordi unge blir eksponert for sosiale medier mye tidligere enn før så ender de jo opp med å gjøre det selv. Altså tenk deg om, hvis tolvåringen din er på Facebook er det usannsynlig at hen har lagt ut et bilde av seg selv uten filter eller andre flatterende effekter. Men dette er kanskje bare livets gang, og har det ikke alltid vært sånn? Eliten fikk vakre portretter malt av seg og sine, og ingen av disse hadde kviser eller arr. Den største forskjellen er kanskje at deres bekjente så dem oftere enn de så portrettene deres, mens vi nå ser hverandres selfier 100 ganger oftere enn vi ser hverandres faktiske fjes.

Og problemene som oppstår er veldig ekte for de aller minste og mest sårbare i samfunnet vårt. Undersøkelser viser at barn helt ned i barnehagealder kjenner på presset for å se perfekte ut, og det er jo ikke akkurat så rart når flere og flere av foreldrene har endret på sitt eget utseende. Hvor langt skal vi dra dette egentlig? Holder det kanskje at vi ikke lenger ligner på barna våre eller må vi gå så langt at baby-anoreksi blir den nye folkeepidemien?

Sorry for at jeg er så slem, men det jeg skriver her kan kokes ned til étt rimelig godt råd: hvis du vil at ungen din skal ha god selvtillit burde du fokusere mer på ditt eget selvbilde enn på bildet av deg selv. Lenge leve kvisetryner og snørrvalper, gårsdagens sminke og hår under armene, skjeve øyne og bulkete neser. Det er disse tingene som gjør oss til individer, og så egosentriske som vi tross alt er burde vi omfavne dette og vise hele verden hvor spesielle vi faktisk er.

Sentrumsløpet, en katt på taket og en dobbel Dollyo Chagi

https://www.youtube.com/watch?v=Z7AJ5seXpVU  (04:30)

Okei så det var lørdag. Jeg dro ut for å ta en kaffe med noen venner. Det var selvfølgelig sentrumsløp, noe som betyr at ingenting går til eller fra der jeg bor, altså måtte jeg gå hele veien til sentrum. Det er ikke kjempelangt, men det tar fort en halvtime / tre kvarter, og da jeg endelig kom frem etter å ha svømt i stressa mennesker med angst opp til halsen var jeg ganske sliten.

Vi fant et sted som solgte middags-creper, så jeg forspiste meg voldsomt. Det var sinnsykt godt forresten, men jeg husker ikke hva det het der. Da jeg hadde spist opp var jeg trilleverdig og slapp, så jeg tenkte at jeg ikke orka å gå hele veien hjem igjen gjennom tusen nye folk i overraskende høy septembertemeratur. Jeg ble derfor med den ene vennen min hjem isteden.

Det var veldig hyggelig hele tiden, det var solskinn og vi drakk øl på trappa, katten som heter Sukker forsvant opp på taket og vennen min måtte klatre opp etter ham. Det var ordentlig god stemning, og jeg følte meg trygg i min egen by omgitt av mine egne mennesker, alt var under kontroll. Vi dro til en annen venn og drakk mer øl, og der burde egentlig historien stoppa.

Jeg kontrollerte omgivelsene mine hele dagen og kvelden, frem til jeg hadde drukket for mange øl og trodde jeg kunne bli med på et utested. Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg egentlig kjent angsten bygge seg opp over flere timer, men jeg tenkte at jeg kunne drukne den i pils. Så lenge jeg var med vennene mine hele tiden så gikk det jo fint. Eller nesten i hvert fall.

Før vi fikk gått noe sted bestemte jeg meg for å prøve noe jeg ikke har gjort på 15-16 år. Da jeg gikk på Taekwondo. Da jeg var liten kalte vi det en dobbel dollyo chagi, men det er egentlig to forskjellige spark i en kombinasjon (se videoreferanse). Det gikk selvfølgelig til helvete. Jeg ble blå, men ingenting er brukket.

Dømmekrafta var altså ikke på topp, og vi dro ut. Det gikk nesten greit. Så gikk jeg ut for å ta en røyk aleine. Da gikk det ikke greit lenger. Det var masse fremmede mennesker over alt og det svartna for meg. Resten av kvelden for mine resterende to venner gikk med til å prøve å roe meg og få meg i hus. Og jeg skjems fortsatt, selvfølgelig.

Men veit du hva? Frem til det punktet så hadde vi det kjempehyggelig, HELE dagen, mange mange timer med masse morsomme ting som skjedde, og jeg var tross alt en del av det også. Og jeg vil ikke at angsten skal få lov til å ta fra meg det. Jeg vil ikke bare huske panikken og sorgen. Jeg vil huske creper med pesto og kylling, fantastisk limonade, latter i en parfymesky på H&M, Sukker som mjauer usikkert fra toppen av takrenna, strålende sol hele dagen og tusen smil fra fire nære venner. Også vil jeg prøve å skjems litt mindre generelt, og heller sette pris på at jeg har noen i livet mitt som er villige til å passe på meg når ting blir for vanskelig å håndtere aleine.

#fådetpå

 

Indre rovdyr

Jeg har ikke skrevet her på en liten stund p.g.a. mye intern krangling og indre støy. Som alle andre så har jeg mer enn én side ved meg, og det kan oppstå endel uro mellom partene innimellom. Jeg deler meg da, i kampens hete, kun i to: snill A og slem A (eller som slem A kaller det, bitch-A og fuck-alt-A). Jeg vil her kalle meg A1 og A2 når jeg nå beskriver et typisk tilfelle.

Jeg som helhet får flere negative følelser enn positive følelser. A1 og A2 oppstår. A2 er rastløs og har lyst til å ødelegge ting, A1 prøver å ta oppvask og foreslår å fikse flisene på badet. A2 vil løpe ut og drikke all alkoholen som finnes, A1 sier nei hallo la oss heller ta en kopp med matcha-te og øve på meditasjon, vi skal trene i morgen. A2 slår hodet i veggen og hveser, mens A1 lakker neglene og plystrer på Turistens klagan. A2 drømmer om å raide Brugata og innhente alle typer dop og våpen og klatre opp på et tak og leke GTA, A1 prøver å ta frem vannmaling og sette på jazz. A2 får spisse tenner og lange klør og stri pels på hele kroppen. A2 har blitt en varulv og knurrer mot A1. A1 sier okei vi gjør hva du vil bare please ikke spis meg. A1 og A2 drar ut i verden. A2 gjør hva hun vil og A1 prøver å forsiktig begrense og rydde opp underveis.

Dette er bare noen av tilfellene, resten av de mentale brannene klarer som regel A1 å slukke med enten store mengder usunn mat / godteri eller et par beroligende tabletter. Men poenget er at det ikke alltid er så lett å finne ordene når det på en måte er to personer som snakker samtidig. Så sorry bitches, men nå er det fylla, så lås dørene deres og kast dere ned i bønn, det er høl i gjerdet på Gaustad og A2 er på frifot!

 

OBS: Jeg er ikke forvirra, jeg tror ikke jeg er mer enn én person og jeg er ikke farlig.

Bare litt ustabil til tider. Ikke ring politiet. Seriøst, ikke ring politiet, det er synd på meg liksom. Broren min har kreft og sånn. Det er sant. Seriøst ikke ring politiet da helt ærlig ok? Det er satire. Jeg har ikke forestillinger. Ållø drit i å ringe politiet da hallo. Hvem faen tror du at du er? Bitch hva faen, hæ? Jeg er brun og blid, du er bleik og sur.

Et rolig sted

Tusen millioner milliarder elektriske impulser sitrer gjennom hjernen min og angsten knuger en ru neve rundt hjertet mitt så hardt at det kjennes ut som det skal eksplodere. I en ubestemt tidsperiode er jeg full av yrende, ilende, skrikende psykosomatisk  ubehag som sprer seg gjennom blodårene mine som illsinte maur.

Noen ganger kan jeg gjøre alt riktig, også er det allikevel ikke nok. Når det først begynner å boble så er det egentlig for seint, men jeg drømmer allikevel fortsatt om et sted i tid og rom hvor jeg kan være og føle meg rolig.

Jeg drømmer om en verden i svart-hvitt med frisk luft og mange myke rundinger og harde, stabile firkanter. Et sted hvor jeg har bakkekontakt, samtidig som jeg kan lene meg inn i noe mykt. Et sted med gardiner og slør som henger over alt, selv om det er ute i naturen.

Det er solskinn og skyggeflekker og en innsjø med sandbunn, alle stedene har hver sin temperatur og det er bare vind der hvor jeg vil ha vind. Jeg kan puste under vannet hvis jeg vil. Alt som skal være lett er lett og alt som skal være tungt er tungt. Det er en strand der som har tusenvis av fine, runde steiner i forskjellige størrelser. De er spiselige og har masse forskjellige smaker, og hvis jeg kaster dem opp i lufta så kommer de ned igjen som såpebobler. Men de sprekker ikke når de treffer bakken, de bare blir til spiselige, runde steiner igjen.

Det er fantastiske plantevekster over alt, men ingen ting har skarpe kanter eller spisse pigger. Noen av blomstene er så store at jeg kan klatre opp og legge meg inni dem. Epletrærne er bittesmå, og eplene er på størrelse med rips, uten stilk eller frø, og jeg kan spise en håndfull om gangen. Appelsinene er nesten like små og vokser uten skall.

Ingenting er klissete eller gjørmete eller støvete. Det er en sump laget av dundyner hvor det bor masse små frosker. De er som gummi og tåler alt, hvis jeg tråkker på en så spretter den opp igjen så fort jeg flytter foten. Ingenting kan bli ødelagt eller få vondt. Det er en million forskjellige lykkelige dyr som alle er venner. Elefantene er på størrelse med hunder og er veldig kosete. Musene er så store som hvaler, og alle de små jungeldyra kan sitte på ryggen deres hvis de vil. Ingen innsekter stikker eller biter, og alle samarbeider om å lage store byggverk og vakre skulpturer.

Der vil jeg være. Nå er jeg der i tankene, og det hjelper litt. Du får lov til å komme hit du også hvis du vil ta deg en pause fra hverdagen.

Må ha det, bare må ha det!

Jeg sitter her på en tirsdagskveld og kjenner at det begynne å klø inni kroppen min. Det skjer mange ganger hver eneste dag. Det skjer fordi jeg har angst som går opp og ned i styrke, og jeg har i løpet av livet prøvd mange forskjellige «medisiner» mot den mer paniske delen av sykdommen min.

Jeg vil skrive litt om dette nå fordi jeg føler på det, og veit at mange andre også føler på det. Avhengighet kommer i uendelig mange forskjellige former. Jeg personlig er eller har vært avhengig av følgende: sukker, nikotin, usunn mat, cannabis, mobilspill, alkohol og enkeltmennesker. Før vi går videre vil jeg forklare sistnevnte. Det er veldig vanlig å bli avhengig av folk, og vi er alle avhengige av å ha noen å kommunisere med regelmessig. Den avhengigheten jeg snakker om dreier seg derimot om å bygge hele livet sitt rundt en annen person. Det er ikke spesielt gunstig for hverken deg selv eller vennen/kjæresten/familiemedlemmet ditt.

Videre vil jeg nevne at jeg aldri har følt at jeg har slutta å sikle etter disse tingene, selv om jeg har avslutta forbruket mitt. Kløen er der fortsatt. Kløen har bare én kur, det er å klø, og det er en kur du må ta resten av livet. Den andre løsningen er å leve med kløen. Jeg liker å tro at jeg gjør litt av begge deler.

Det jeg gjør for å unngå at livet mitt raser ned i et avhengighetshull er at jeg bytter på å gjøre tingene jeg er avhengig av, med noen ubehagelige kløe-pauser i mellom. Eksempelvis kan jeg på en god dag spille litt mobilspill, røyke et par trekk e-sigarett og spise en sjokolade. Hvis jeg gjør dette fire dager på rad så kan jeg drikke øl, røyke vanlig sigg og spise cheeseburgere de neste tre. I mitt hode er dette nesten innafor.

Når det er sagt så har jeg også bedre perioder enn akkurat nå, og da drikker jeg sjelden mer enn én gang i uka, spiser på mækkern like sjeldent og røyker nesten aldri sigg. Det klør ikke like mye da, men det ligger og ulmer. Jeg har alltid lyst.

Nå tenker kanskje noen at jeg er et dårlig eksempel på avhengighet fordi jeg ikke sitter på gata og skyter hero inn i øyeeplet mitt. Til de av dere må jeg advare om at alle avhengighetene som er skrevet opp her har potensiale til å ødlegge livet ditt, selv om de ikke er heroin.

Jeg røyka cannabis i fem år hver eneste dag og slutta for ett år siden. Jeg var fastrøyker i nesten ti år og bytta til e-sigg i juletider i fjor. Jeg har helt sikkert brukt i overkant av et halvt år sammenlagt kun på mobilspill, men jeg har nå klart å kutte ned litt. Jeg har følt at hele verden rundt meg raste fordi et menneske har forlatt hverdagen min, flere ganger enn jeg egentlig vil innrømme. Jeg er nå mer eller mindre selvstendig, selv om jeg fortsatt har tendenser til å lene meg litt på folk i perioder.

Dette er hva jeg har oppnådd, og det er viktig å huske på at det går ann å slutte med ting, men også viktig å legge merke til, og for noen av oss å innimellom akseptere, at noen av disse tingene siger inn i livet igjen. Mitt motto: litt av alt, ikke for mye av noen ting. Det er min gyldne middelvei. Det er ikke nødvendigvis din, men den finner du, jeg har troa på deg.

Hvem vil vi spise?

OBS!: DETTE INNLEGGET UTTRYKKER SVÆRT LIBERALISTISKE OG RELATIVT HENSYNSLØSE IDÉER OM KJØTTSPISING SOM KANSKJE IKKE EGNER SEG FOR ALLE.

Jeg spiser kjøtt. Masse masse kjøtt. Ikke med god samvittighet, om jeg skal være helt ærlig, men kjøtt smaker sykt digg at jeg ikke klarer å la være. Jeg har ikke alltid spist kjøtt, lot være i tre år, men siden russetiden har jeg fråtset i animalske produkter.

Det er allikevel noen dyr jeg ikke liker. Skjell er slimete og gelé-aktige og får derfor ikke oppholdstillatelse i magen min, og selv om jeg aldri har smakt på dem så regner jeg med at det samme gjelder snegler o.l.. Men ellers går nesten alt ned, og jeg er ganske nysgjerrig når det kommer til å smake på ting. Jeg har derfor laget noen lister.

Dyr jeg gjerne vil smake på: Insekter, men helst ikke hele. Jeg synes det er litt ekkelt å spise ting som fortsatt ser levende ut, sliter eksempelvis fortsatt litt med upillede reker. Ellers er jeg åpen for froskelårog de livsfarlige Fugu-fiskene.

Dyr jeg enten veit eller tror jeg har spist som jeg har litt ekstra dårlig samvittighet for (mange da jeg var yngre og ikke visste bedre): Hest i form av hestepølse, ganske sikker. Hval, dessverre helt sikker og det smakte godt. Gåselever, bombesikker, smakte nesten ingenting. Hare eller kanin, ganske usikker, men har et vagt minne av det.

Dyr jeg gjerne vil smake på hvis jeg får muligheten fordi de har dødd i en ulykke e.l.: Alle. Seriøst, jeg vil prøve alt minst én gang, inkludert menneskekjøtt. Jeg vil faktisk heller fortære en bit av en person enn en bit av en gnager, katt, hund eller ape. Problemet med å spise et menneske, eller kanskje heller ett av problemene med å spise et menneske, er at voksne folk mest sannsynlig ikke smaker særlig godt.

Kannibaler verden over er stort sett enige om at smaken minner mest og svin, men også at den er helt spesiell og veldig god. Jeg tenker at vi må ta dette med en liten klype salt, i og med at de fleste kannibaler er splitter pine gærne, men at det er ganske likt svin virker logisk. Kjøttet vårt ser kanskje mer ut som storfekjøtt, men vi har mer til felles med en gris enn ei ku, det er jo derfor vi kan bytte organer med dem. På bakgrunn av dette vil jeg si at det er en viss sannsynlighet for at vi, som grisene, får en dårligere smak etter kjønnsmodning, såkalt rånesmak. Jeg er litt usikker på om dette gjelder kvinnelige individer like fullt som mannlige, men la oss ikke ta noen sjanser, fuck rånere, right?

Dette betyr at for å få den beste menneskebiten på gaffelen så blir du kanskje nødt til å stikke den i et barn, og SÅ langt er ikke engang jeg villig til å gå. Når det er sagt så smaker jeg gjerne på en voksen person, selv om de kanskje råner litt. Og jeg donerer gladelig en uviktig bit av meg til kannibalisme når jeg dør. Håper jeg smaker godt.

Verdensdagen for selvmordsforebygging

Jeg skulle egentlig skrive litt om mat nå, men så husket jeg at det er den internasjonale markeringsdagen for forebygging av selvmord, så da blir det et lite innlegg om mental helse istedet.

Som egentlig alle som har møtt meg veit så har jeg en psykisk helse som er kronisk litt på hell. Det er alltid vanskelig, men noen ganger er det bedre og noen ganger er det verre. Jeg er redd for nesten alt og føler veldig mye. Den positive siden ved dette er at jeg sjelden havner i farlige situasjoner og at jeg blir veldig glad for små ting i hverdagen som for eksempel en kopp masala chai, rent sengetøy og øyenstikkere.

Den negative siden er selvfølgelig at jeg ikke får gjort det jeg vil og at jeg blir utrolig trist over uheldige folk på TV, ting som blir ødelagte, uaktsomme drap av insekter og kansellerte planer. Jeg er også fryktelig selvkritisk.

Noen ganger, bl. a. nå den siste tiden, har jeg hatt lyst til å dø. Jeg tror veldig mange har lyst til det, og jeg tror det er best om vi bare sier det ut høyt. Jeg har sagt det til de riktige folka og venter på hjelp, det er ikke første gangen og det blir ikke nødvendigvis siste gangen heller. Og jeg er lei. Jeg er så inderlig lei at det føles ut som om kroppen min råtner bort og sjelen min spyr.

Men så er det bare å græbbe tak i noe og holde seg fast til stormen roer seg ned, fordi dypt inne i meg så husker jeg fortsatt at det er fine ting der ute i verden. Det er kunst som skal males, det er hunder og katter som skal klappes, det er chorizo som skal fortæres, det er pinnsvin på Insta som skal følges, det er epler som skal slanges, det er sopp som skal pukkes i skogen som lukter regn, det er pai som skal bakes med rabarbra og perlesukker og det er uendelig mange nydelige mennesker som skal elskes.

Jeg trenger å finnes. Du trenger å finnes. Vi trenger å finnes sånn at vi kan oppleve alt som finnes.

<3

Konservatisme + liberalisme = vandalisme?

https://www.nrk.no/kultur/jomfru-maria-_ble-ny_-med-leppestift-og-neglelakk-1.14201833

Jeg har nå funnet en nyhetssak som på mange måter oppsummerer mitt syn på liberalisme vs. konservatisme og i tillegg er hysterisk morsom. Hvis du ikke gidder å lese den så er det synd for deg, men det dreier seg altså da om diverse amatører i Spania som har tatt seg voldsomme friheter i restaureringen av noen svært gamle, religiøse artefakter.

Det er i artikkelen bilde av trefigurer fra 1500-tallet som har blitt iført rimelig grelle neonfarger og gitt en dramatisk makeover med bl.a. eyeliner, neglelakk og blond permanent hårfarge. Et annet bilde viser en «restaurasjon» av et freskomaleri fra 1930 hvor hele ansiktet er byttet ut med det som kanskje best kan beskrives som et deformert apekattfjes uten sjel.

Og i reaksjonene på dette oppstår det en interessant splittelse. Noen, sånn som meg, synes dette er utrolig tragi-komisk og får en god latter ut av det. Andre er fortvila og sinte fordi artefaktene har blitt vandalisert.

Jeg tenker at vi skal lære av og respektere fortiden, men ikke på bekostning av fremtiden. Ja, disse kunstverkene er «ødelagt» i den forstand at de ikke lenger er seg selv eller representerer den gamle kunsten, men jeg tror vi må la noen ting bli «ødelagte» for å gi plass til nye historier, og disse historiene er veldig morsomme. De er morsomme fordi amatørene ikke har tulla, men tvert i mot gjort sitt aller beste og, i flere tilfeller, faktisk er fornøyd med resultatet av arbeidet sitt. Det forteller oss noe om hvordan forskjellige mennesker uttrykker seg kunstnerisk og hvordan vi opplever estetikk. Det minner oss på at alle har sin kunst, og at det egentlig er ganske fint og viktig.

På den andre siden er det selvfølgelig tragisk fordi vi aldri vil få den orginale kunsten tilbake. Det dreier seg om arv, om historie og om respekt. Problemet med konservatisme som ideal er at alt, uansett hva vi gjør, før eller seinere forgår. Det gjør skikkelig vondt når ting forandrer på seg, både stort og smått, men det er et livsviktig ubehag som vi dessverre blir pent nødt til å tillate. Når det er sagt så synes jeg at vi skal få lov til å spare på noen ting som betyr mye for oss, så lenge det lar seg gjøre.

Så hvor går grensa egentlig? Det er i mine øyne veldig enkelt å se. Når du sparer på noe som du ikke trenger, bare for å spare, og dette noe gjør vondt for andre å påminnes om, så lenge de blir tvunget til å konfronteres med det, ja da er det ikke greit. Eksempelvis er det greit hvis du vil ha sørstatsflagget hengene inni ditt eget hus, men ikke utenpå.

Til slutt vil jeg bare si at det er viktig å utfordre grensa fra tid til annen for å se om du kan utvide din egen frihet uten å begrense noen andres. Vi må få lov til å prøve nye ting og respektere gamle ting, og vi må få lov til begge deler samtidig. Vi må få lov til å snakke litt mer sammen, selv om vi er uenige om noen ting, og vi må få lov til å samle oss til én stoooor menneskehet hvor alle mener forskjellige ting og vi allikevel har rom for kjærlighet, aksept og respekt.

Mitt nye slagord: Make respectful and diplomatic political agreements based on the welfare of the people, not war.

Fortellingen om tre små mus og de strenge pinnsvinreglene

God morgen kjære lesere. I går kveld begynte jeg å undersøke mine muligheter for å få et terapi-dyr. For de av dere som ikke veit dette, så er et terapi-dyr et dyr som kan hjelpe noen i hverdagen, enten det er fysisk eller psykisk. En terapi-hund kan eksempelvis åpne dører og hente ting for rullestolbrukere, eller hjelpe folk med sosial angst ut av døra og til å starte samtaler med fremmede. Sistnevnte er altså min begrunnelse for å søke om terapi-dyr, men jeg har dessverre ikke plass til en hund der jeg bor, så jeg begynte å undersøke andre muligheter. Det var sånn jeg fant Pinnsvinhjelpen.

Pinnsvinhjelpen (pinnsvinhjelpen.no) er en frivillig organisasjon som hjelper Norges pinnsvinbestand på mange forskjellige områder. Det kan være alt fra matestasjoner til skribenter som utformer lovforslag eller underskriftskampanjer. Jeg scroller nedover siden til jeg kommer til et bilde av en nydelig, bitteliten pinnsvinbaby. «Hjelp oss og hjelpe pinnsvin», oppfordrer overskriften. De ønsker fosterfamilier til skadde individer og/eller morløse unger. Det er lenket til en Facebook-side som heter «Vi som ønsker å bli pinnsvinhjelpere», og det høres jo ut som meg.

Jeg leser at det er en lang prosess du skal gjennom før du kan bli godkjent som fosterforelder til et pinnsvin. Det er greit nok egentlig, og viser at de bryr seg om dyra. Det er også mange strenge regler som i all hovedsak understreker at dette ikke er en måte å skaffe seg pinnsvin som kjæledyr på og at nevnte er ulovlig i Norge (ikke spørr meg hvorfor, det er lov i Sverige). Alt dette er helt innafor og jeg er fortsatt interessert. Men så kommer regel nummer fem. Denne omhandler avlivning av pinnsvin og inkluderer følgende urokkelige setning: Alle pinnsvin som ikke kan klare seg i naturen skal avlives.

Virkelig?

Okei, la meg ta dere med meg tilbake i tiden. Tre år og to måneder tilbake. Det er midt på sommeren, året er 2015, og jeg er på vei hjem til fots fra et besøk hos moren min. Det er ganske seint, klokka er rundt 21:30 (tror jeg) da jeg plutselig ser noe på fortauet foran meg, halvveis skjult av en stor søppeldunk. Det er et morbid og fryktelig syn. Det er seks-sju forlatte babymus spredd rundt omkring på asfalten, flere overkjørt. Hjertet mitt synker, men så ser jeg en som rører på seg, også en til, og til slutt finner jeg en tredje. De er bittesmå med lukka øyne og flate ører. Moren deres er ikke å finne noe sted. De er fullstendig hjelpesløse.

De fleste ville kanskje avlivet dem, men det fikk jeg meg bare ikke til å gjøre. Jeg kunne ikke ringe noen, for jeg hadde glemt telefonen min hos mor. Jeg kunne ikke ta dem med dit, for der bodde det en veldig søt og blodtørstig katt, og jeg kunne ikke la dem ligge og dra for å hente hjelp, for da ville de mest sannsynlig dø av kulde, rovdyr eller uoppmerksomme føtter. Så jeg gjorde det eneste som føltes riktig ut. Jeg tok av meg lua, scoopet dyrene oppi og bar dem hjem. Det er verdt å nevne at dette var midt i en litt vanskelig periode i livet mitt hvor jeg hadde mange rare følelser som trengte et utløp.

Da vi kom hjem la jeg dem i en liten eske oppi lua som jeg nå hadde gitt opp å noen sinne bruke igjen inne på badet mitt. Det var en varmelampe i taket der, og jeg fylte en varmeflaske som jeg wrappet inn i et ekstra stofflag og la under lua. Jeg sjekket hvordan det gikk med dem ca annenhver time og tok dem med til nærmeste dyrebutikk morgenen etter.

Da jeg kom til dyrebutikken viste jeg frem hva jeg hadde funnet og fikk info om hvordan jeg kunne mate dem med utvanna geitemelk som en slags morsmelkerstatning. Ellers visste de ikke så mye, og tok ikke i mot ville dyr. Det eneste de kunne tilby var å ta dem i mot og selge dem som slangemat. Jeg var ikke interessert. De var veldig hyggelige da, og syntes det var fint at jeg tok vare på dem, men advarte meg om at de nesten helt bombesikkert kom til å dø i løpet av få dager fordi de var så små.

Jeg kjøpte geitemelk og dro hjem, blanda ut 1 del geitemelk med 2  deler vann og fant den tynneste malepenselen jeg hadde(de var for små til at jeg kunne bruke en matesprøyte). Så dyppet jeg tuppen av den i blandingen og begynte den første av mange tålmodige fôringer.

Jeg leste meg opp på nettet, jeg sto opp mange ganger hver eneste natt, jeg vasket hver lille krik og krok på de ørsmå kroppene deres med en fuktig q-tip mange ganger hver dag i flere uker. Jeg ga dem navn. One Eyed Jack (bilde 2) døde etter ca en uke av ukjente årsaker. Når det er sagt så var hen den første til å åpne et øye, og jeg regner med at det var sjokket over at mora var et gigantisk, ferskenfarga og relativt hårløst monster som tok knekken på hen. Biggie Smalls og Tiny (bilde3) klarte seg kjempefint og ble større og større. Og nei, jeg er ikke så flink til å finne på navn. Da mor skaffa seg hund ville jeg kalle den Ibux.

Etter to-tre uker måtte jeg prøve å kjønne dem, for å unngå incestiøse forhold. Dette var en svært vanskelig prosess, fordi gutte-mus og jente-mus ser nesten helt like ut. Jeg kom til slutt frem til at Biggie var gutt og Tiny var jente (ikke så veldig overraskende kanskje), så da måtte jeg kjøpe et ekstra terrarie og separere dem.

Jeg kunne skrevet i evigheter om alle hensynene som måtte tas og hvor hardt jeg måtte jobbe for å gi dem en god museoppvekst, men jeg elsket hvert sekund av det. De ble voksne mus. Etter omtrent fire måneder måtte jeg gi dem bort fordi jeg skulle flytte. Det var tungt, men ei svært blid hippiedame tok over, og jeg regner med at de levde ut sine dager i godt selskap. Jeg savner fortsatt å dele blåbærene mine med dem og de bittesmå tungene som slikket meg på fingrene da de var babyer.

Poenget mitt er egentlig dette. Mine mus kunne ikke overleve på egenhånd i naturen. De visste ikke hvor de skulle finne mat, ly eller hvordan de skulle passe seg for rovdyr. Men én ting kan jeg faenmeg love dere, de levde et fett liv! Jeg tok vare på dem, jeg ga dem nye opplevelser hele tia og et variert kosthold (de var riktignok veganske og nektet å spise innsekter, men det er bare fordi innsekter er nasty og de hadde mer raffinerte smaksløker).

Med andre ord; ikke FAEN om jeg kommer til å avlive et pinnsvin i samme situasjon! Selvfølgelig er det best for et dyr å bo i naturen, men det betyr ikke at det ikke kan ha god livskvalitet i fangenskap.

Nå er jeg altså veldig usikker på om jeg vil bli pinnsvinhjelper. Om jeg blir det så vil jeg i verste fall bare rapportere at pinnsvinet døde hvis det ikke klarer seg selv, også la det leve ut sine dager under min omsorg. Tror dog ikke jeg vil få lov på bakrunn av dette innlegget. Oh well. Hvis jeg finner et pinnsvin så skal jeg hjelpe det, uansett hva folk synes jeg burde gjøre.

Hvilken dag er det i dag? Hvilken dag er det i dag?

Jadda, det er fortsatt søndag. Ikke at søndag egentlig betyr noe for en som er sykemeldt, sånn bortsett fra at butikkene er stengt og kollektivtransporten noe redusert, men jeg får allikevel det lille ekstra angststikket i brystet og en dråpe kaldsvette renner fra tinningen min ved tanken på mandagen som nærmer seg. Kanskje er det nettopp fordi jeg ikke har noen såkalte forpliktelser i morgen, kanskje er det fordi jeg ikke har tatt noen beroligende i dag, kanskje er det fordi jeg er fyllesjuk. Føler uansett at søndag har en eim av ubehag, det spiller ingen rolle om det er bursdag eller julaften eller halloween, jeg kan kjenne stanken av søndag gjennom lukta av nybakt kake, sprø svor og falskt blod. Søndag er søndag.

Når det er sagt er søndag en sann gledens dag sammenlignet med ukas rævhøl; tirsdag. Nå tenker du kanskje at jeg er helt gæren, og det har du for så vidt rett i, men det er fullstendig irrelevant i denne monologprega diskusjonen. Du tenker mandag er verst, det er noe alle veit, derav ordet «blåmandag». Well, haven´t you ever heard that tuesday´s bluesday?

La meg utdype litt om hvorfor tirsdag er verre enn mandag. Begrunnelsen baserer seg hovedsaklig på uttrykket, samt den generelle aksepten for, «blåmandag». På en mandag trenger du ikke være blid eller uthvilt eller feilfri på noen som helst områder nettopp fordi det er mandag. Det er en fullstendig legitim unnskyldning som nesten alle umiddelbart aksepterer. Alle er enige om å la hverandre være i fred og fokuserer kun på å komme seg gjennom dagen.

Tirsdag derimot, da braker det faenmeg løs. Alle tingene som ikke ble gjort på mandagen, alle uspurte spørsmål, alle krevende samtaler, alle utsatte innkjøp, absolutt alle de tingene vi grua oss til hele søndagen, skal gjennomføres på én gang. Det er en fullstendig nådeløs helvetesdag, du har gjerne hatt mareritt og/eller sovet dårlig natta i forveien, en fugl bæsjer på deg og du får purring på en regning du hadde glemt. Noen tirsdager er skikkelig bra, men du klarer aldri å stole på at det ikke kommer til å snu, og det er derfor umulig å nyte det. Dessuten forfølges ofte en god tirsdag av en like sjelden dårlig onsdag.

Onsdag er jokeren. Pålitelig nok til at du stoler på den, men utilregnelig og full av overraskelser. The wild card. It´s gonna make or break you. De aller fleste onsdager er gode. Det er lillelørdag, den du er forelska i liker bildet ditt på Insta, du har fått unnagjort en hel masse, utretta ting i hytt og pine, det er pils etter jobb fordi du fortjener det. Noen onsdager er veldig ambivalente. Du forsover deg, men da får du sitteplass på trikken, men så er sjefen sur når du kommer på jobb, men du slipper unna et kjedelig møte, men det er din tur å kaste søpla, men du finner en 20-kroning ved siden av søppelkassa. Så er det de onsdagene som er det vi på fagspråket kaller «meh». Disse er bare kjedelige. Ingenting skjer. 24 ekstremt lange timer som du kun holder ut fordi de etterfølges av torsdag. Torsdag er herlig, men før jeg skriver noe mer om torsdag må jeg advare om den siste onsdagen: den ekstra tirsdagen. Ja, du leste riktig. Noen ganger bytter tirsdagen og onsdagen plass, og noen ganger får du faktisk TO tirsdager. Onsdags-tirsdager er ofte grovere enn vanlige tirsdager, det blir fort en død slektning eller et brukket bein. Grøss.

Ahhh endelig torsdag! Torsdag er kanskje den beste dagen, tett etterfulgt av fredag og lørdag. Torsdagen minner deg konstant på at det snart er helg, folk smiler til deg på gata, oppfører seg pent i butikken, behandler de som jobber i kundeservicebransjen med respekt og takknemlig tålmodighet, putter penger i koppene til de fattige rusmisbrukerne. Torsdagen har tid til ordentlig frokost, den har ekstra god kaffe og en sjokoladebit i lunsjpausen, den har biff med bernaise til middag. Det er skikkelig god stemning på jobb og den du er forelska i spør om du vil finne på noe i helga. Torsdag lukter regn og smaker honning. Det eneste vonde med torsdagen er at det er lett å glemme at du skal på jobb/skole/aktivitet på fredagen.

Så kommer fredagen. Alle danser rundt i en slags gledesrus hele dagen og gjerne en annen type rus om kvelden, hvis ikke de sparer seg til lørdagen eller ekteskapet eller Jesus eller ett eller annet. Det eneste potensielt negative med fredagen er forventningene om at fredagen skal bli så sykt digg.

Til slutt har vi lørdagen. Lørdagen er fest, uansett hva du legger i det ordet. Det kan være flatfylla, strikkeklubb, familiemiddag, swingers club, filmkveld, date night eller en ekstra kvarting med hero før leggetid. Lørdag skal du kose deg, og den har dessverre samme potensielle nedtur som fredagen. I tillegg ligger det i lørdagen et løfte om en søndag som nærmer seg med stormskritt.

Så der har du fasiten! Her er ukedagene rangert fra best til verst:

Torsdag

Fredag

Lørdag

Onsdag

Mandag

Søndag

Tirsdag

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.