Jeg skulle egentlig skrive litt om mat nå, men så husket jeg at det er den internasjonale markeringsdagen for forebygging av selvmord, så da blir det et lite innlegg om mental helse istedet.
Som egentlig alle som har møtt meg veit så har jeg en psykisk helse som er kronisk litt på hell. Det er alltid vanskelig, men noen ganger er det bedre og noen ganger er det verre. Jeg er redd for nesten alt og føler veldig mye. Den positive siden ved dette er at jeg sjelden havner i farlige situasjoner og at jeg blir veldig glad for små ting i hverdagen som for eksempel en kopp masala chai, rent sengetøy og øyenstikkere.
Den negative siden er selvfølgelig at jeg ikke får gjort det jeg vil og at jeg blir utrolig trist over uheldige folk på TV, ting som blir ødelagte, uaktsomme drap av insekter og kansellerte planer. Jeg er også fryktelig selvkritisk.
Noen ganger, bl. a. nå den siste tiden, har jeg hatt lyst til å dø. Jeg tror veldig mange har lyst til det, og jeg tror det er best om vi bare sier det ut høyt. Jeg har sagt det til de riktige folka og venter på hjelp, det er ikke første gangen og det blir ikke nødvendigvis siste gangen heller. Og jeg er lei. Jeg er så inderlig lei at det føles ut som om kroppen min råtner bort og sjelen min spyr.
Men så er det bare å græbbe tak i noe og holde seg fast til stormen roer seg ned, fordi dypt inne i meg så husker jeg fortsatt at det er fine ting der ute i verden. Det er kunst som skal males, det er hunder og katter som skal klappes, det er chorizo som skal fortæres, det er pinnsvin på Insta som skal følges, det er epler som skal slanges, det er sopp som skal pukkes i skogen som lukter regn, det er pai som skal bakes med rabarbra og perlesukker og det er uendelig mange nydelige mennesker som skal elskes.
Jeg trenger å finnes. Du trenger å finnes. Vi trenger å finnes sånn at vi kan oppleve alt som finnes.
<3
