Konservatisme + liberalisme = vandalisme?

https://www.nrk.no/kultur/jomfru-maria-_ble-ny_-med-leppestift-og-neglelakk-1.14201833

Jeg har nå funnet en nyhetssak som på mange måter oppsummerer mitt syn på liberalisme vs. konservatisme og i tillegg er hysterisk morsom. Hvis du ikke gidder å lese den så er det synd for deg, men det dreier seg altså da om diverse amatører i Spania som har tatt seg voldsomme friheter i restaureringen av noen svært gamle, religiøse artefakter.

Det er i artikkelen bilde av trefigurer fra 1500-tallet som har blitt iført rimelig grelle neonfarger og gitt en dramatisk makeover med bl.a. eyeliner, neglelakk og blond permanent hårfarge. Et annet bilde viser en «restaurasjon» av et freskomaleri fra 1930 hvor hele ansiktet er byttet ut med det som kanskje best kan beskrives som et deformert apekattfjes uten sjel.

Og i reaksjonene på dette oppstår det en interessant splittelse. Noen, sånn som meg, synes dette er utrolig tragi-komisk og får en god latter ut av det. Andre er fortvila og sinte fordi artefaktene har blitt vandalisert.

Jeg tenker at vi skal lære av og respektere fortiden, men ikke på bekostning av fremtiden. Ja, disse kunstverkene er «ødelagt» i den forstand at de ikke lenger er seg selv eller representerer den gamle kunsten, men jeg tror vi må la noen ting bli «ødelagte» for å gi plass til nye historier, og disse historiene er veldig morsomme. De er morsomme fordi amatørene ikke har tulla, men tvert i mot gjort sitt aller beste og, i flere tilfeller, faktisk er fornøyd med resultatet av arbeidet sitt. Det forteller oss noe om hvordan forskjellige mennesker uttrykker seg kunstnerisk og hvordan vi opplever estetikk. Det minner oss på at alle har sin kunst, og at det egentlig er ganske fint og viktig.

På den andre siden er det selvfølgelig tragisk fordi vi aldri vil få den orginale kunsten tilbake. Det dreier seg om arv, om historie og om respekt. Problemet med konservatisme som ideal er at alt, uansett hva vi gjør, før eller seinere forgår. Det gjør skikkelig vondt når ting forandrer på seg, både stort og smått, men det er et livsviktig ubehag som vi dessverre blir pent nødt til å tillate. Når det er sagt så synes jeg at vi skal få lov til å spare på noen ting som betyr mye for oss, så lenge det lar seg gjøre.

Så hvor går grensa egentlig? Det er i mine øyne veldig enkelt å se. Når du sparer på noe som du ikke trenger, bare for å spare, og dette noe gjør vondt for andre å påminnes om, så lenge de blir tvunget til å konfronteres med det, ja da er det ikke greit. Eksempelvis er det greit hvis du vil ha sørstatsflagget hengene inni ditt eget hus, men ikke utenpå.

Til slutt vil jeg bare si at det er viktig å utfordre grensa fra tid til annen for å se om du kan utvide din egen frihet uten å begrense noen andres. Vi må få lov til å prøve nye ting og respektere gamle ting, og vi må få lov til begge deler samtidig. Vi må få lov til å snakke litt mer sammen, selv om vi er uenige om noen ting, og vi må få lov til å samle oss til én stoooor menneskehet hvor alle mener forskjellige ting og vi allikevel har rom for kjærlighet, aksept og respekt.

Mitt nye slagord: Make respectful and diplomatic political agreements based on the welfare of the people, not war.

Annonser