Okei, før jeg starter ranten min her nå så må jeg bare få beklage elendig eksempelbilde. Jeg gadd ikke å styre så mye med det, men jeg noobet veldig, så nå er jo egentlig begge sidene av ansiktet mitt svært dårlig redigert og illustrerer ikke poenget. Unnskyld. Jeg er også seint ute med dette innlegget, men det er til en viss grad tidløst, så det funker, og fuck dere jeg har psykiske lidelser la meg være i fred hva faen.
Selfies. Finnes det noe mer overfladisk enn en selfie? Den er på mange måter et forgyllet portrett av hvordan du liker å innbille andre, og kanskje deg selv, at du ser ut. Men helt ærlig, det gjør du ikke. Nå tenker du kanskje at dette ikke gjelder deg, fordi du enten ikke bruker filter, sminke, velplasserte stickers eller PhotoShop, men bruker du virkelig ingen av disse? Og i så fall, bruker du ikke en strategisk vinkel eller flatterende lyssetting? Det gjør i hvert fall jeg. Og jeg synes det er grusomt og hyklersk, men jeg gjør det allikevel.
Sannheten er at når jeg ser meg selv i speilet er jeg ikke fornøyd. I det hele tatt. Jeg blir sinna og lei meg, men samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å se noe særlig bedre ut noen gang. Jeg er 25 og blir bare eldre. Jeg sliter med å ikke spise alt jeg ser fordi det smaker godt. Dessuten kan det jo hende at jeg havner i en forferdelig ulykke som etterlater meg med store kosmetiske og/eller andre fysiske skader, og da er det viktig å a noen pene før-bilder sånn at en eller annen Chris Medina vil være kjæreste med meg selv om han må tørke siklet mitt fra haka og bytte voksenbleiene mine.
Jo dårligere selvbilde du har, jo bedre selfie trenger du. Og dette er på mange måter akseptert, unge mennesker drar til og med til plastisk kirurg med bilde av seg selv med Snapchat-filter og ber om å bli sånn i virkeligheten. Hvorfor? Fordi jo bedre selfie du har, jo lenger er den fra å være en legitim representasjon av ditt faktiske utseende. Du ender opp med å leve på en løgn, så du kjøper plastisk kirurgi for å opprettholde løgnen, men så tar du et nytt bilde med både fillers og filter, og da har du plutselig havnet i en ond spiral som ender et sted mellom Elsa Patton og Michael Jackson.
Men helt seriøst, hvor alvorlig er dette egentlig? Du får tross alt ikke lov til å bruke filter i passet ditt, og de fleste av oss har ikke morospeil som endrer fasongen og fjeset vårt hjemme. (Morospeil heter forresten skrattspegel på svensk, det fant jeg ut nå. Svensker er lol.)
Vel, jeg mener at det er alvorlig når det påvirker små barn i økende grad. Her forleden leste jeg en nyhetsartikkel om et fotoselskap som tilbød barnehageforeldre redigering av bildene for å fjerne sår, kviser, blåmerker o.l. fra de dessverre uperfekte ungene deres. Det verste med denne saken var egentlig at fotoselskapet hevdet at de tidligere hadde fått klager fra mammaer og pappaer fordi de ikke retusjerte uheldige kloremerker og brødsmuler, og det tror jeg er helt sant. Hvor mange ganger har du ikke sett en Kardashianbaby med pandafilter liksom, folk redigerer ungene sine hele tiden.
Ikke nok med det, men fordi unge blir eksponert for sosiale medier mye tidligere enn før så ender de jo opp med å gjøre det selv. Altså tenk deg om, hvis tolvåringen din er på Facebook er det usannsynlig at hen har lagt ut et bilde av seg selv uten filter eller andre flatterende effekter. Men dette er kanskje bare livets gang, og har det ikke alltid vært sånn? Eliten fikk vakre portretter malt av seg og sine, og ingen av disse hadde kviser eller arr. Den største forskjellen er kanskje at deres bekjente så dem oftere enn de så portrettene deres, mens vi nå ser hverandres selfier 100 ganger oftere enn vi ser hverandres faktiske fjes.
Og problemene som oppstår er veldig ekte for de aller minste og mest sårbare i samfunnet vårt. Undersøkelser viser at barn helt ned i barnehagealder kjenner på presset for å se perfekte ut, og det er jo ikke akkurat så rart når flere og flere av foreldrene har endret på sitt eget utseende. Hvor langt skal vi dra dette egentlig? Holder det kanskje at vi ikke lenger ligner på barna våre eller må vi gå så langt at baby-anoreksi blir den nye folkeepidemien?
Sorry for at jeg er så slem, men det jeg skriver her kan kokes ned til étt rimelig godt råd: hvis du vil at ungen din skal ha god selvtillit burde du fokusere mer på ditt eget selvbilde enn på bildet av deg selv. Lenge leve kvisetryner og snørrvalper, gårsdagens sminke og hår under armene, skjeve øyne og bulkete neser. Det er disse tingene som gjør oss til individer, og så egosentriske som vi tross alt er burde vi omfavne dette og vise hele verden hvor spesielle vi faktisk er.
